Fra nervøs førstegangsintervjuer til ryddig samtale: Idas kurs

Ida var i begynnelsen av førtiårene da hun begynte på modulen om intervjuplanlegging. Hun skrev for medlemsbladet i en lokal forening og skulle for første gang intervjue en person hun ikke kjente fra før. Spørsmålslisten hennes var på to sider, men hun innrømmet at hun ikke visste hva intervjuet egentlig skulle vise.

Jeg møtte henne i den første samlingen, og det første vi gjorde var å legge listen til side. Jeg spurte henne ganske enkelt hva leseren skulle sitte igjen med etter å ha lest saken. Det tok henne en stund å svare, og det er ofte slik: uten et tydelig poeng blir spørsmålene en rekke løse nysgjerrigheter.

Ida var ikke alene om dette. Mange voksne deltakere kommer med erfaring fra andre yrker og er vant til å lede møter, men ikke til å lede en samtale der den andre skal få fortelle. Det er en annen ferdighet, og den kan øves på, steg for steg.

Vi startet med research. Ida skulle intervjue en pensjonert lærer om et lokalt prosjekt, og i stedet for å ringe med en gang brukte hun en uke på å finne ut hva som faktisk var dokumentert. Hun leste referater, fant årstall og noterte hva som var den intervjuedes egen vurdering og hva som kunne sjekkes andre steder.

Resultatet ble et ark med tre kolonner: det jeg vet, det jeg tror og det jeg må spørre om. Den siste kolonnen ble kjernen i intervjuet. Ida fortalte senere at hun først følte seg treg, men at hun ble rolig av å vite hvor hullene var.

Poenget med research er ikke å imponere kilden med kunnskap. Det er å slippe å bruke intervjutiden på det som står i åpne dokumenter, slik at tiden går til det bare personen selv kan fortelle.

• Skill mellom det du vet, det du tror og det du må spørre om
• Merk hva som er faktum og hva som er personens egen vurdering
• Finn dokumenter du kan vise til i samtalen

Så tok vi for oss selve rekken. Ida hadde skrevet mange lukkede spørsmål, av typen «var du enig i beslutningen?». Vi omformulerte dem til åpne spørsmål som starter med hva, hvordan og hvorfor, og ordnet dem i en rekkefølge som begynte med det enkle og konkrete før det mer krevende.

Vi øvde i par. Magnus Hagen og jeg spilte kilde på skift, og Ida fikk merke hvor lett det er å hoppe videre til neste punkt på listen i stedet for å høre på svaret. Oppfølgingsspørsmålet ligger nesten alltid i det som ble sagt for et øyeblikk siden.

Hun begynte å skrive færre spørsmål, men la inn plass til stillhet. En pause på noen sekunder fikk kilden til å utdype mer enn tre nye spørsmål ville gjort.

• Bruk åpne spørsmål, og start med det konkrete
• Lytt etter svaret før du går til neste punkt
• La pausen gjøre noe av arbeidet

Ida gjennomførte intervjuet noen uker etter siste samling. Hun hadde avtalt på forhånd hva samtalen skulle handle om og hvor lang tid den ville ta, og hun spurte om hun kunne ta opp lyd. Det er en liten ting, men den setter rammen for hva som er åpent og hva som er privat.

Hun fortalte oss at det ble en annen samtale enn hun hadde sett for seg. Læreren trakk frem en episode hun ikke hadde funnet i dokumentene, og fordi hun hadde kontroll på resten, kunne hun følge sporet uten å miste tråden.

Underveis spurte hun også en gang direkte om noe hun var usikker på, i stedet for å late som hun forsto. Det gjorde at sitatet hun senere brukte, ble riktig gjengitt og ikke en gjetning.

Etter intervjuet kommer arbeidet mange hopper over. Ida sendte de sitatene hun ville bruke tilbake til læreren, ikke for å la henne skrive om saken, men for å sikre at ordene var gjengitt slik de var ment. Hun avklarte i forkant hva som var på og av protokollen.

Vi snakket om forskjellen på å rette et faktafeil og å la kilden ombestemme seg om en vurdering. Det første er god praksis. Det andre må redaksjonen, her Ida selv, ta stilling til ut fra Vær Varsom-plakatens krav om forsvarlig omgang med kilder.

Hun noterte hva som ble endret og hvorfor. Den lille loggen ble en del av dokumentasjonen, slik vi også bruker den i modulen om rettelser, og gjorde det lett å stå inne for saken i ettertid.

• Avklar hva som er på og av protokollen før opptaket
• Send sitater til kontroll for riktig gjengivelse
• Før en kort logg over endringer og begrunnelser

Da vi snakket sammen etter kurset, var det ikke teknikken hun trakk frem først. Hun sa at hun hadde sluttet å se intervjuet som en eksamen for seg selv og begynt å se det som en samtale med et formål. Planen ga henne ro nok til å lytte.

Jeg synes det er et realistisk resultat. Kurset gjør ingen til ferdig journalist, og vi lover verken jobb eller akkreditering. Men det gir deg en arbeidsmåte du kan gjenta: research, rekke, oppfølging, sitatsjekk.

Ida bruker fortsatt arket med tre kolonner når hun skal intervjue noen. Hun sier at det er det første hun lager, lenge før hun skriver et eneste spørsmål.