Hva betyr egentlig «primærkilde»? Begrepet forklart uten fagsnakk

Når vi underviser i kildekritikk, dukker ordet primærkilde opp allerede første kveld. Mange deltakere nikker, men når vi ber dem forklare det med egne ord, blir svarene uklare. Noen mener en primærkilde er en kilde man stoler på. Andre tror det er den første personen man ringer. Ingen av delene stemmer.

En primærkilde er materiale eller en person som står så nær hendelsen som mulig, uten at noen har gjengitt, tolket eller sammenfattet den underveis. Det kan være et originaldokument, en opptaksfil, en måling, en avtale eller et øyenvitne. Poenget er nærhet til det som faktisk skjedde, ikke hvor troverdig kilden er.

Dette skillet er viktig fordi det flytter oppmerksomheten fra tillit til avstand. En kilde kan være ærlig og likevel ligge langt unna det du vil dokumentere.

Tenk på kilder som ledd i en kjede. Primærkilden står først. En sekundærkilde har brukt primærkilden og laget noe nytt av den, for eksempel en artikkel som siterer en rapport. En tertiærkilde samler og oppsummerer sekundærkilder, slik et oppslagsverk gjør.

La oss si at en kommune har vedtatt en ny parkeringsordning. Selve vedtaket i møteprotokollen er primærkilden. Lokalavisens oppslag om vedtaket er sekundært. En oversiktsside om kommunale ordninger som bygger på avisoppslag, er tertiær.

Jo flere ledd mellom deg og hendelsen, desto flere steder kan noe ha blitt forenklet, forskjøvet eller misforstått. Det betyr ikke at sekundære kilder er verdiløse. De er ofte gode innganger. Men de er ikke stedet der du stopper, hvis saken skal tåle etterprøving.

• Primær: protokoll, kontrakt, rådata, opptak, øyenvitne
• Sekundær: artikkel, analyse, referat som bygger på primærmateriale
• Tertiær: oppslagsverk og oversikter som samler sekundærkilder

Her gjør mange en tankefeil. Et øyenvitne er en primærkilde, men øyenvitner husker feil, ser bare en del av situasjonen og har ofte egne interesser. Et dokument er en primærkilde, men kan være utdatert, redigert eller skrevet for å fremstille noe i et bestemt lys.

Derfor skiller vi mellom to spørsmål som ofte blandes sammen. Det første er hvor nær kilden står hendelsen. Det andre er hvor godt kilden faktisk dokumenterer den. Begge må besvares hver for seg, og de kan peke i hver sin retning.

I undervisningen øver vi på å skrive begge svarene ned i et kort kildenotat. Da blir vurderingen synlig for andre, og du kan selv gå tilbake og se hvorfor du valgte som du gjorde. Det er en vane som skiller en magefølelse fra en dokumentert vurdering.

Praktisk sett handler det om å følge sporet bakover. Når en artikkel hevder at en rapport viser noe, finner du rapporten. Når rapporten bygger på tall, ser du etter hvem som har samlet dem og hvordan. Hvert skritt tilbake bringer deg nærmere kilden som lå først.

Noen ganger lykkes det ikke. Originalen kan være unntatt offentlighet, slettet eller umulig å spore. Da er det ærlig å si det i teksten: at du har støttet deg på en sekundær gjengivelse, og hvilken. Leseren fortjener å vite hvor solid grunnen er.

Vær også oppmerksom på sitater som går i ring. To medier kan sitere hverandre uten at noen har sett originalen. Det ser ut som to kilder, men er i realiteten én, og feilen vandrer videre med dobbel tyngde.

• Finn dokumentet, ikke bare omtalen av det
• Spør hvem som har samlet opplysningene, og hvordan
• Skriv i teksten hva du ikke har fått sett selv

Velg en påstand fra en fiktiv sak, for eksempel at en idrettshall i en tenkt kommune er blitt dyrere enn planlagt. Skriv påstanden øverst på et ark. Under skriver du hvilken kilde den kommer fra, og så hvilken kilde den kilden bygger på, helt til du står ved noe som ikke peker videre.

Merk deretter hvert ledd som primært, sekundært eller tertiært, og skriv én setning om hvor sikker du er på det leddet. Du vil raskt se hvor kjeden er svak. Ofte er det midt i, der et tall ble avrundet eller en formulering skjerpet.

Øvelsen tar en halv time og krever ingenting annet enn papir og tilgang til nettet. Gjentatt noen ganger blir den en refleks, og du begynner å lese andres saker på en annen måte enn før.